Stilhistorie
Stilhistorie er den historiske utviklingen av stilmessige uttrykk som har vært mellom og innefor de kunsthistoriske– og de arkitektoniske periodene. Stilhistorien er et redskap til å datere kunstverk og bygninger og til å skille mellom kunstnere og regioner. Hver periode har visse stilmessige kjennetegn som skiller den fra andre perioder, men vanligvis skjer det en utvikling i stiluttrykk også innenfor perioden. En og samme kunstner kan også lage kunstverk med forskjellige stilmessige uttrykk som kan plasseres i ulike perioder.
Stil er en betegnelse som opprinnelig betegnet en norm som man skulle følge. I det nittende århundrede da kunsthistorien oppstod, begynte en å oppfatte stil, ikke som en felles norm, men som forskjellige uttrykk for nasjon, tidsalder og for den enkelte kunstners egenart. Historien ble oppdelt i stilperioder så man lettere kunne orientere seg. Stil ble dessuten forstått som nøkkelen til de historiske periodene og til fremmede kulturer på linje med for eksempel språk. I løpet av modernismen ble stilbegrepet knyttet til avantgardens kollektivistiske forsøk og det ble forsøkt å skape er samlet stil for tidsalderen.Det er især kunstnergruppen De Stijl og kunstskolen Bauhaus som representerer dette.
Innhold
Stilens historie
Stilbegrepet og stilforandring var spørsmål som var aktuelle rundt århundreskiftet 18 til 1900-tall. Innflytelsen fra de eksakte vitenskapene var noe av bakgrunnen. Formene og forandringene innen kunsten skulle analyseres og beskrives med metoder og termer som var inspirert av naturvitenskapene som psykologi, biologi og geologi. Bakgrunnen for denne interessen var at en måtte kunne håndtere mengdene av tidligere ukjente kunstverk som da kom i handelen og finne den korrekte kunstner og å velge riktig for museer og samlinger.
Connaisseuren
Til dette arbeidet krevdes en ny type kunstkritisk ekspert, connaisseuren. Kjennerens storhetstid var i tiårene rundt 1900, men allerede før midten av 1800-tallet var det dukket opp slike spesialister.
Kjennerens viktigste egenskaper var kunnskaper ervervet gjennom lang erfaring, et kritisk øye, velutviklet billedhukommelse og en god porsjon intuisjon. Da det ble teknisk og økonomisk mullig å fotografere kunstverkene, ble stilkritikken født.
En trengte også sikre metoder for å bestemme en mesters hånd eller kunstverkets tilhørighet til en bestemt skole.
En slik metode var utviklet av Giovanni Morelli (1815-1891). Denne metoden går ut på å identifisere en kunstner ved å studere detaljer som er uvedkommende for helheten som ører, fingre, negler osv. som en antar kunstneren har utført mindre bevisst. Her vil kunstnerens «håndskrift» komme tydligst frem. Dette er detaljer som elever ikke etterligner og forfalskere legger liten vekt på og derfor kan de brukes for å fastslå om et kunstverk er ekte.
Formen
Dette var en forløper for interessen for stil. Her var kunstverkets form i sentrum for interessen. Orienteringen mot formale problemer var et forsøk på å frigjøre kunstvitenskapen og gjøre den selvstendig. En skulle frigjøre den fra fra kulturhistorien ved å rette den inn mot det som ble oppfattet som det i egentlig forstand kunstneriske ved kunsten. Ornamentikken, som er den mest abstrakte grenen av billedkunsten, ble nå vektlagt. Kunsthistorikeren fikk impulser til denne nyorienteringen fra samtidens kunst og kunstfilosofi der det spesifikt kunstneriske ble ansett for å være identisk med formen og oppfattet som «ren form» altså uten et «litterært» innhold.
En grov oversikt over perioder i stilhistorien
Oldtiden og middelalder
- 1200f.Kr.-300e.Kr.: Gresk
- 300f.Kr.-300e.Kr.: Romersk
- 300-1400: Bysantinsk
- 1050-1200: Romansk
- 1144-1500: Gotikk
Fra renessanse til romantikk
- 1400-1580: Renessanse
- 1520-1600: Manierisme
- 1620-1680: Barokk
- 1621-1650: Barokken i Roma
- 1700-1770: Rokokko
- 1780-1820: Nyklassisisme
- 1799-1860: Romantikk
- 1800-1840: Romantikk i England
- 1805-1840: Romantikk i Tyskland
- 1810-1860: Romantik i Frankrike
- 1830-1850: Barbizon skolen
Tidlig modernisme
- 1840-1875: Realisme
- 1870-1900: Symbolisme
- 1874-1910: Impresjonisme
- 1886-1905: Post-Impresjonisme
- 1886-1906: Ny-Impresjonisme
Modernisme og postmodernisme
- 1890-1914: Art nouveau
- 1905-1908: Fauvisme
- 1905-1913: [Die Brücke]]
- 1905-1914: Ekspresjonisme
- 1905-1940: École de Paris
- 1907-1914: Kubisme
- 1909-1916: Futurisme
- 1910-1930: Art Deco
- 1911-1914: Der Blaue Reiter
- 1913-1927: Suprematisme
- 1914-1920: Dadaisme
- 1915-1925: Konstruktivisme
- 1917-1930: De Stijl
- 1918-1925: Purisme
- 1918-1933: Die Neue Sachlichkeit
- 1919-1933: Bauhaus
- 1924-1940: Surrealisme
- 1930-1950: Konkret kunst
- 1931-1940: Abstraction-Création
- 1939-1955: Réalités Nouvelles
- 1945-1960: Abstrakt ekspressionisme
- 1945-1960: Informel kunst
- 1946-1960: Spazialismo
- 1948-1951: Cobra
- 1950-1960: School of London
- 1950-1970: Colour Field Painting
- 1951-1960: dŽArte Nucleare
- 1953-1960: Kitchen Sink art
- 1953-1965: Ny-Dadaisme
- 1955-1970: Hard Edge Painting
- 1957-1966: Zero
- 1957-1970: Popkunst
- 1957-1972: Situationistisk Internationale
- 1959-1965: Happenings
- 1960-1965: Nouveau Réalisme
- 1960-1970: Op art
- 1960-1980: Body art
- 1961-1965: Fluxus
- 1962-1972: Arte Povera
- 1965-1980: Conceptual art
- 1965-1980: Minimalisme
- 1965-2005: Performance art
- 1967-1980: Land art
- 1970-1980: Feministisk kunst
- 1970-1980: Superrealisme
- 1970-2000: Postmodernisme
- 1975-1985: Ny-Ekspressionisme
- 1978-2005: Ny-Conceptualisme
- 1979-1990: Transavantgarde
- 1988-2000: YBA - Young British Artists
Litteratur
- Larsson, Lars Olof; Metodelære i kunsthistorie, Oslo 1997 ISBN 82-02-17003-6