Kloster

Katarinaklosteret i Sinaiørkenen

Saint-Gall etter Pevsner

Saint-Gall rekonstruksjon Wim Cox

Monte-Cassino etter Conant

Cluny III etter Conant

Plan over Clairvauxklosteret

Et kloster (fra latin claustrum, «innhegnet sted») er et hus eller kompleks hvor menn eller kvinner lever i henhold til religiøse løfter. Former for klosterliv finner vi i flere religioner. Det egentlige klosterlivet finner vi først og fremst innen de store «åpenbaringsreligioner». Klostre finnes i ulike former i de ulike religionene, men de ytre kjennetegnene er ofte de samme; et regelmessig liv levd i fellesskap med vekt på bønn, stillhet, nøysomhet, sølibat og ofte også underordning under en åndelig leder. Normalt lever menn og kvinner adskilt i forskjellige klostre, men det finnes også eksempler på dobbeltklostre, f.eks. i Vadstena kloster i Sverige.

Historie

Den første, primitive formen for kristent klosterliv er beskrevet i Apostlenes gjerninger, der det fortelles at en del av de første kristne ga bort alt de eide og levde i fellesskap. Disse menneskene levde dog i familier, og uten å ha noen andre regler eller løfter enn de som var gjeldende for alle kristne.

Egypt

Fra det 3. århundre begynte framveksten av munkevesenet, i form av eremitter som slo seg ned i ørkenen; derav navnet de er kjent under, Ørkenfedrene. I eller omkring år 271 la egypteren Antonius den store, også kjent som Antonius abbeden, grunnlaget for framveksten av en ny form for vigslet liv. Han hadde tidligere gitt bort alt han eide og bosatt seg eneboer i ørkenen, men begynte så å samle flere eneboere i et løst sammenknyttet fellesskap, som skulle bli kimen til det senere klostervesenet. Verdens første kloster var St. Antony klosteret.

Omkring år 320 ble dette videreført av egypteren Pakhomios, som grunnla det kenobittiske klosterliv (fra gresk koinos og bios, «felles liv»). Munkene ble samlet i et kloster, og levde under en felles regel skrevet spesielt for formålet. Originalteksten til denne første klosterregel er tapt, men en oversettelse til latin fra år 404 er bevart.

Gresk klostervesen

Den neste store utviklingen kom da Basilios den store sammen med Gregor av Nazianz skrev en mer omfattende klosterregel. Hovedpunktene er vektlegging av en kombinasjon mellom kroppslig arbeid og bønn, den enkeltes innordning i helheten, og muligheten for utadrettet arbeid som almissevesen, hospitaler og gjestehus. Basilios er på grunn av denne regelen kjent som det greske klostervesens far, og ortodokse klostre har fortsatt denne regelen som sitt grunnlag, selv om den er endret gjennom århundrene.

I vest ble klosterlivet kjent gjennom Athanasius av Alexandria (død 373), som blant annet hadde stor innflytelse på Augustin. Det var Augustin som skrev den første vestlige klosterregel, kjent som Augustins regel. Eksisterende versjoner av denne er sterkt omarbeidet.

Benedikt av Nursia

Den som skulle bli det vestlige klostervesenets mest innflytelsesrike person var Benedikt av Nursia (ca. 480 - 21. mars 547). Da han begynte sitt virke fantes en utbredt klosterregel, kjent som Regular Magistri, «Mesterens regel». Benedikt omarbeidet og fornyet denne, og skapte Regula Benedicti, «Benedikts regel», som sammen med Augustins regel har vært definerende for utviklingen av det vestlige klosterliv.

Bendikt av Nurcias og var en mann av god ætt som ble sendt til Roma for å studere, men fikk raskt avsmak for livet i byen og slo seg ned som eneboer i Subiaco. Etterhvert fikk han disipler og grunnla klosteret Monte Cassino ca. 529. For dette klosteret skrev han en klosterregel.

Den inneholder tre sentrale områder:

1. selve klosterlivets etos
2. administrasjonen
3. timeplanen for de daglige gjøremål, særlig detaljert for gudstjenestens vedkommende.

Bendikt ønsket at klosteret skulle være en selvforsynt enhet med jordbruk og eget vannsystem. Selve klosteret må ha vært et ganske omfattende og differensiert anlegg. Der var for det første fellesrom - dormatoriet (den felles sovesal), oratoriet (kapellet, der gudstjenesten ble holdt) og refektoriet (spisesalen). Men der skulle dessuten være egen avdeling for novisene, sykestue og gjestehus. Vi vet også at det var urtehager og apotek i klostrene. Et av de første apotek kan nettopp føres tilbake til Monte Cassino. Til dette kom verksteder og uthus.

Irland

I 440 importerte Saint Patrick klosterideen til Irland og dette ble grunnlaget for Irsk klostervesen. Klosteret Skellig Michael på en øy på vestkysten av Irland er et eksempel på hvor ugjestmildt irske munker levde. Etter å ha blitt gjenoppbygget etter vikingenes herjinger på tidlig 900-tall er arkitekturen primitiv og røff.

I Saint Particks tradisjon ble irene misjonærer og grunnla en rekke klostre som Lindisfarne, Sankt Gallen kloster og Bobbio i Italia.

Reform

Utover i middelalderen forfalt klosterlivet, og i 910 kom en motreaksjon da klosteret i Cluny ble grunnlagt. Munkene derfra spredde sine reformtanker utover, og særlig fikk de stor innflytelse da Cluny-munken Hildebrand i 1073 ble valgt til pave under navnet Gregor VII.

På slutten av 1000-tallet var Cluny det mektigste klosteret og et viktig senter for romansk kunst. Imidlertid var det krefter innen ordenen som ønsket en reform. Opprinnelig hadde klosteret hatt to arbeidsformer som munkene skulle delta i. Det ene var arbeid for klostersamfunnet og det andre var Guds arbeid, den enkelte munks arbeid med egenutvikling og bønn. Imidlertid mente enkelte at dette var uthult. Munkenes dag var i for stor grad opptatt med deltakelse i seremonier og gudstjenester og neglisjerte både det manuelle arbeid og den private bønn og studier. Kirkene og klostrene var for rikt dekorert for ingenting skulle spares i Guds hus.

I 1098 ble et nytt reformkloster grunnlagt i Cîteaux (latin Cistercium), og bevegelsen fikk etter dette stedet navnet cistercienserne. De ble en ny orden, ved siden av de opprinnelige benediktinerne. Helt sentralt i deres liv sto en deling av tiden mellom Opus Dei («Guds verk», dvs. gudstjenester og tidebønnene), Lectio Divina («Guddommelig lesning», dvs. lesning av Bibelen og annen religiøs litteratur) og Labor manuum («arbeid med hendene», kroppslig arbeid).

Kirken involverte seg også i krangler og verdslige affærer og også dette fremskyndet en reaksjon mot det med åndelige. Dette førte til to reformtrender: En Italiensk og en Burundisk.

I Italia flyttet St. Romuad til den avsides dalen Casentino i Toscana og grunnla Camoldoli kloster og eremittboliger 800 m lengre opp i fjellet. Den Burgundisk reformen var et forsøk på å finne tilbake til Benedikte innhold i læren.

Cistercienserne

En gruppe munker syns det livet de levde var langt fra det som var skissert i St. Benedikts regel. De grunnla klosteret Molseme i 1074 for å finne tilbake til St. Benedikts ånd. Dette var begynnelsen til Cistercienserne og deres ideal.

Dette ble etterfulgt av grunnleggelsen av klosteret i Cîteaux, eller Cistercium på Latin, ca 20 km sør for Dijon i 1098 i et vilt avstengt område. Ordenens motto ble ORA ET LABORA – Be og Arbeid

Kirken ble dedisert til Jomfru Maria og dette ble videreført I de kirkene som ble bygget senere. En ønsket også at klosteret skulle være selvforsynt. Viktig for ordenen var Abbed Stephen Hardings Carta Caritalis fra omkring 1109 som skisserte et system av datterhus i et familietre. Dette førte til at den enkelte abbeds makt ble redusert og overført til ordenen. Viktig var også at ordenen fikk legbrødre som dyrket jorden. Det ble innført en ny type jordbruk, storjordbruk som ikke bare skulle dekke eget konsum men også dyrking for salg på marknader.

Det ble utviklet en ny markedsføring som bidro til de vestlandske landenes økonomiske utvikling i retning mot kapitalismen. Engelske munker drev bl.a. ulleksport til kontinentet.

Den neste store personlighet er Bernhard av Clairvaux som grunnla klosteret Clairvaux i 1115 i «den klare dalen» hvor, ved guds hjelp, munkene skulle skape et andre paradis ut av land som ingen normal person ville prøve å dyrke.

Cistercienserne bygget opp en institusjon som vokste seg sterk og mektig og dens kultur kan oppsummeres som asketisk liv, metodisk tenkning og praktisk handling. Dette viser seg også i grunnplanen for klostrene som jeg oppfatter som en rensing av den Clunianske planen. Det eldste bevarte Cistercienserkloster er Fontenay i Burgundy. Klosteret ble grunnlagt i 1119 av St. Bernard på et av familiegodsene. Det er lagt i den innerste delen av en skogkledt dal nær Chätillon-sur- Seine i den nordlige delen av Burgund.

Under Bernards innflytelse ble Cistercienserne uniformert med alle eksistensielle detaljer nøye beskrevet så langt som mulig, med en tett organisasjon og hyppige besøk av inspektører.

Norge

De første klostrene i Norge var benediktinerklostrene på Selje (slutten av 1000-tallet), Nidarholm / Munkholmen (ca 1100, og Munkeliv (ca 1110. I tillegg fantes det i middelalderen cistercienserklostre, med Lyse kloster som det første (1146). Klostrene i Norge ble oppløst i forbindelse med Reformasjonen. I moderne tid er det opprettet flere klostre, slik at det nå er flere ordener som er representert i Norge.

Både innenfor den anglikanske kirke og enkelte lutherske kirker finner man klostre. De er basert på den vestlige klostertradisjon, med regler inspirert av Augustins eller Benedikts regel.

Klosterets bygninger

Manuskriptet fra Saint Gall klosteret

Utgangspunktet for de første klostre var planen for det romerske Domus som var funksjonell med rom og kontorer rundt et indre lukket atrium. Kirken og andre rom ble plassert rundt en firkantet klostergård som kom fra den karolingiske originalen Saint Gall klostereret fra det 9. århundre. Planen er bevart i et manuskript som finnes i klosterets bibliotek. Klosteret skulle være et symbol på den kosmiske orden og et sted for bønn, meditasjon og liturgisk rutine. Viktige var Monte Cassino stiftet i det 6. århundreav St. Benedict og ombygget av abbed Desiderio i det 11. århundre, Cluny stiftet i Burgund av William av Aquitane i 910 og Citeaux stiftet av Robert av Molesme i 1098.

Klosterplanen utgjør som regel et mer eller mindre vidløftig kompleks hvor de enkelte avdelingers innbyrdes beliggenhet følger vedkommende munke- eller nonneordens faste regler. Felles for alle eldre anlegg er imidlertid den sentrale gård, helst med hage, omgitt av en overdekket buegang, korsgangen. Klosterkirken utgjør gjerne hele den ene av de omgivende fløyer. De mest karakteristiske øvrige avdelinger er kapittel- eller forsamlingssalen, parlatoriet eller samtalerommet, refektoriet hvor man spiste, tilsluttet kjøkkenet, og dormitoriet eller sovesalen. I nordiske klosterbygninger fantes også gjerne et rom hvor man kunne varme seg litt i vintertiden, for å bøte på den ellers fullstendige mangel på ildsteder. Utenom dette fast sluttede anlegg kunne det være uthus og verksteder, men gjerne innenfor en alt omgivende mur.

Cistercienser kloster

Grunnplan for et typisk munkekloster i Cistercienserordenen: 1. Klosterkirke 2. «Dødens port» 3. Kor for lekbrødre 4. Sakristi 5. Korsgang 6. Klostergård og brønn (Quadrum) 7. Kapittelsal 8. Dormitorium (sovesal) 9. Novisesal 10. Latrine 11. Calefactorium (varmestue) 12. Refektorium for munker 13. Kjøkken 14. Refektorium for lekbrødre

	Hvilken berettigelse har udyrene i klostergangen den formløse formskatten og den formfulle formløsheten? Hva har bilder der å gjøre av urene aper, ville løver, fantastiske kentaurer og halvmennesker? Hvorfor tjene tigrer, kjempende riddere, jegere som blåser i sine horn? Der ser du under et hode flere kropper, og der ser du på en firfotig kropp en slanges hale, der på en fisk et dyrehode –– Overalt finnes en slik rik og fantastisk samling av ulike former at en heller retter sine øyne mot skulpturene enn mot de hellige bøkenes innhold.
	Bernard de Clairvaux

Et Cistercienser kloster er gjennkjennbart ved plan og elevasjon i hvilket som helst land det måtte være. Både grunnplaner og elevasjon ble iallfall opptil omkring 1150 holdt svært enkle. Kor hadde en rett avslutning, kapellene var også rette. Standard planen hadde to i hvert transept, men det kunne være opp til fire. Apsider er sjeldne unntatt i Spania.. Detaljene er også enkle, men en bestrevde seg på et godt håndverk. Den første bygningen var et kapell av grov stein eller tre.

Det som er spesielt for Cistercienserne er;

• at de lever langt fra det vanlige samfunnet,
• at de vil alltid vil ha rennende vann,
• at de ønsker skjønnhet og enkelhet i arkitekturen
• at de viser en funksjonalitet i sin formgiving.

En vet ikke helt hvem som gjorde hva når det gjaldt design og konstruksjon i klosteret, men en kan anta at munkene spilte en dominerende rolle i arbeidet. Selve bygningsarbeidet kan ha blitt utført av et reisende team av håndverkere som reiste fra sted til sted.

Cisterciensernes dekor er preget av enkelthet. De gjorde rent bord med alt i den religiøse kunsten som kunne smake av orientalsk mystikk og helgenberetninger og erstattet det med bladmotiv. Bruken av ornament ble diktert av deres ønske om at ingenting skulle distrahere dem fra Guds ord. De hadde ingenting imot dekorasjon i som alminnelighet, men ønsket asketiske kirker som ulikt andre klosterkirker ikke var åpne for den alminnelig befolkningen. Kirkene skulle opplyses av naturlig lys som strømmet gjennom små vinduer. Billedfylte glassvindu ble erstattet med ruter av ufarget glass i enkle kirkebygg uten praktfulle tårn og kapell.

Lyse kloster

Lyse kloster hadde: høykor, munkekor, lekmannskor, kapell mot nord, Kapell mot sør, natttrapp, kapittelsal, samtalerom, gang, dagrom, dagtrapp, spisesal, kjøkken, matsal for lekbrødre og klostergård
Tegning: Frode Inge Helland

Lyse kloster var et typisk Cistercienser kloster. Det var bygget opp rundt klostergården. Nord for denne lå klosterkirken. Kirken var det største rommet i klosteret. Kirken hadde av fire deler. Den øverste delen var høykoret eller presbyteriet og det var for de geistlige som forrettet gudstjenesten. Vest for høykoret var munkekoret og ved siden dette lå sykekoret. Mellom munkekoret og sykekoret var det en vegg om skillte disse to fra hverandre. Veggen hadde en åpning på midten, men hvor stor denne var er ukjent. Nedenfor sykekoret var lekkoret. Her hadde lekbrødrene og besøkende sine plasser. I syd-vestenden av kirken var det en egen utgang for lekfolket. Munkene hadde egne utganger og kom dermed i minimal kontakt med andre mennesker innenfor klosteret.

I klosteret var det flere steder to etasjer. I andre etasje lå blant annet soverommet. Til soverommet var det to adkomstmuligheter: natt-trappen og dagtrappen. Natt-trappen ble benyttet til tidebønn om natten og tidlig om morgenen. Vigilien ble bedt om natten. Munkene stod opp, bad og la seg igjen. Begrunnelsen for dette er det bibelske idealet "våk og be".

Langs østveggen var kapittelsalen eller konventstuen. Dette var abbedens administrasjonsrom og ved siden av kirken klosterets viktigste rom. Ved siden av dette var et samtaleromme hvor sjelsorg og fortrolige samvær kunne finne sted. Langs sydveggen fra øst mot vest var fire større rom. Det første var dagligstuen eller oppholdsrommet med varme. Så kommer spisesal for munkene, dernest kjøkkenet og til slutt spisesal for lekbrødre og gjester. At lekfolket hadde eget spisested viser hvor strengt munkene isolerte seg fra resten av «verden».

Andre religioner

Buddhistiske klostre

Det finnes buddhistiske klostre både for kvinner og menn. De forskjellige buddhistiske retninger har alle sitt særpregede klostervesen, men det er en rekke fellestrekk. Klosterlivet er kjennetegnet av bønn og meditasjon, et materielt sett enkelt liv, sølibat og studier. Tibet har tradisjonelt hatt et svært rikt klosterliv; før den kinesiske invasjonen på 1950-tallet var mer enn halvparten av den mannlige befolkningen ordinert.

Islamske klostre

Enkelte brorskap innen sufismen har opprettet kommuniteter som tilsvarer klostre. De har dog ikke en så klar regel som de kristne eller buddhistiske klostrene, og blir derfor løsere sammenknyttet.

Hindustiske klostre

Det finnes ikke hinduistiske klostre i streng forstand, da hinduistiske «munker» (sadhu) legger vekt på individualitet. Det finnes allikevel steder der flere eneboere har samlet seg i en ashram, som ofte blir sammenlignet med et kloster, men som ikke har en felles regel.

Litteratur

• Calkins, Robert G.; Monuments of Medieval art, New York 1979 ISBN 0-8014-9306-4
• Conant, Kenneth John; Carolingian and Romanesque architecture 800-1200 reprint London 1990, ISBN 0-14-056113-7
• Div forfattere; Klosteranlegg i Norge, en oversikt, Fortidsminner nr 68, Oslo 1987, ISBN 82-90052-35-9
• Gervin, Karl; Klostrene ved verdens ende, Oslo 2007, ISBN 978-82-530-3010-4
• Gunnes, Erik (oversetter); Klosterliv i vesten, Augustuns regel , Bebedikts regel, Oslo 1986 ISBN 82-03-15226-0
• Hollister, C. Warren; Medieval Europe, a short history, USA 1994, ISBN 0-07-029637-5
• Lunde, Øivind; «Norges klostre i middelalderen» i Fortidsminneforeningens årbok 1987, Oslo 1987 (digital versjon)
• Thune, Nina Aldin: Cistercienserklostre, Kultur, Arkitektur, Utsmykking, pdf, Seminarinnlegg i kunsthistorie UiO 1999
• Tobin, Stephen; The Cistercians, Monks ans Monasteries of Europe, Great Britain 1995, ISBN 1-871569-80-x

Eksterne lenker

• Ivar Hertzsprung: «De danske klostres styrelse og økonomiske forhold samt klosterbygningerne i tiden 1202—1319» (Historisk Tidsskrift, Bd. 7, rk. 5; 1904)
• Klosteropbygningen i middelalderen
• Public Domain photographs and texts, and information regarding medieval monasteries.
• Monastery Italy
• Monasteries of Reichenau and St. Gall.
• St. Gall på verdensarvlisten
• Lysekloster