Godt nytt år!
Kirke
Fra Kunsthistorie
Ordet kirke betegner en bygning for kristelig religionsutøvelse. Ordet kommer fra gresk κυριακον, «det som hører Herren til».
Innholdsfortegnelse |
Etymologi
Ordet kirke stammer fra det gotiske ordet ciric, som igjen har sitt opphav i den greske betegnelsen for «Herrens hus», kyriakos oikos.
Historie
De eldste kirker oppsto i kristne hjem. Flere kirker i Roma og andre steder hadde sitt opphav som en slik huskirke, og utviklet seg etterhvert til et fellesrom for hele menigheten. De første kristne kombinerte også sin kristne praksis med den jødiske, ved at de hørte på lesningene fra Bibelen i synagogen, før de gikk hjem og feiret nattverden. Bygninger som ble reist spesifikt for kristen gudsdyrkelse finner man få av fra tiden før Milanoediktet ble utstedt i 313.
Kirketyper
En skiller gjerne mellom kirker og katedraler.
Kirkene deles gjerne inn i: klosterkirker, sognekirker og privatkirker.
Klosterkirker
Klosterkirke er en kirkebygning, som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med noen tilstøtende fløyer, slik at den utgjør den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten.
Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at koret befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken orden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater.
Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene har vært. I Norge fikk klosterkirkene betydning som et nytt kirkeideal og var forbilde for langkirken som ble reist fra midten av 1200-tallet.
De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantiske menigheter, selv om resten av klostret ble revet. Bergen domkirke var opprinnelig fransiskanernes kirke.
Sognekirker
Sognekirke er betegnelsen på de kirkene som ikke er domkirker eller hovedkirke i bispedømmet. En sognekirke er primærkirken i et sogn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sogner til. Hvert sogn har således alltid en sognekirke, men sognepresten kan fungere som sådan i flere sogn. Et kirkesogn kan dessuten ha mer enn en kirke, men bare en er sognekirke. De(n) andre kalles da gjerne annekskirke. De fleste domkirker er også sognekirker, men deres menigheter er tradisjonelt ofte små fordi kirken også skal fylle andre funksjoner.
Når sognekirkeordningen ble innført i Norge er uviss. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må i en viss forstand betraktes som sognekirker. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må sognegrensene ha vært noenlunde fastlagte og sognekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen parish church, som ble utviklet i tiden mellom anglosakserne og invasjonen av vikingene.
Sognekirken er som oftest en langkirke[1]. De første kirkene ble ofte bygget etter mønster av klosterkirkene, med kor og skip i samme bredde. Korene ble på 1200-tallet bygget større enn tidligere, og hadde kirken et separat kortilbygg ble dette forlenget. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alterpartiene ble bedre belyst enn tidligere.
Mange av de eldste kirkene ble bygget om på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen, og ble da forlenget eller gitt korsarmer. En rekke nygotiske trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper.
Privatkirker
Privatkirkene synes å ha eksistert i middeladeren, men de har også ofte tjent som sognekirker. Noen sognekirker hadde også private kapell i en annen etasje over koret. I Europa hadde man i tillegg til rene privatkirker dessuten en type stormannskirker som hadde private kapell, disse kalles dobbeltkirker. En votivkirke var ofte bygget som en privatkirke.
Eksempler på private kirker er Hove kirke i Vik i Sogn og Giske kirke på Sunnmøre.
Plantyper
Kirker har hatt forskjellige plantyper gjennom de forskjellige historiske periodene. Disse typene finnes der det er bygget kristne kirker.
Basilika
Den eldste plantypen for kirker er Basilikaen som utviklet seg i tidlig kristen tid. Den vanligste formen på antikke basilikaer, med tre skip adskilt av arkader, og med forhøyet midtskip, ble videreført i Vest-Europeisk arkitektur i middelalderen. Større romanske og gotiske kirker ble oppført med basilikal form. De fleste europeiske katedraler fulgte dette mønsteret f. eks. den romanske Durhamkatedralen.
I Norge ble Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historistiske kirker.
Langkirke
En langkirke har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere menneskets vei eller vandring gjennom livet. Målet er alteret som er et symbol på paradis. Denne kirketypen har vært den vanligste i Norge fra middelalderen frem til 1900-tallet. Vanligst i denne kirketypen er å ha et kor som er smalere og lavere enn selve skipet. Typen ble utbredt da nygotikken ble innført i Norge. Den fikk også en ideologisk forankring som en evangelisk-luthersk kirketype.
En rekke stavkirker er bygget som langkirke. Reinli stavkirke har kor med samme høyde og bredde som skipet, og før den fikk tilføyet apside og svalgang har den hatt rektangulær grunnplan. Opprinnelig er det bare to av stavkirkene som har vært av denne typen, Reinli og Rinde stavkirke, men flere stavkirker ble bygget om til langkirker på et seinere tidspunkt, noen i middelalderen andre etter reformasjonen. De første stavkirkene som ble bygget om var Ål og Torpo stavkirke og dette har antakelig skjedd i andre del av 1200-tallet.[2]
Langkirketypen i stein fikk også sitt gjennombrudd på denne tiden. I en rekke steinkirker ble de smale små korene revet og erstattet med kor i samme høyde og bredde som skipet. Mange av de steinkirkene som ble bygget etter 1250 er også langkirker.
Hallkirke
En hallkirke har sideskip som er like høye som midtskipet. Den har ikke har sprang i høyden ved overgang til sideskip, taket går mer direkte over i sideskipets tak. Denne typen er også utbredt over store deler av verden.
Korskirke
En korskirke er en kirke med en korsplan, det kan være et latinsk kors eller et gresk kors. Korsarmene har ofte en lang arm med hovedskip som krysses av et tverrskip eller transept. En slik plan kan symbolisere både Kristi kors og hovedgatene i Jerusalem som danner et kors. Kirkeplanen finnes i store deler av verden
I protestantiske kirker ble ofte prekestolen plassert sentralt i et av hjørnene i krysset.
Sognekirke av stein med opprinnelig korsform har vi ikke hatt i Norge i middelalderen.
Korskuppelkirke
En korskuppelkirke er en kirke med Greskkorsplan med en sentral kuppel, og en kuppel plasert over hver av de fire korsarmene. Denne kirkettypen er vanlig i bysantinsk arkitektur, men dette er ikke en korskirke men en sentralkirke.
Sentralkirke
En sentralkirke har en sentralplan d.v.s. en grunnplan som er symmetrisk til alle sider om en vertikal akse. Disse kan være sirkulære, kvadratiske, åttekanter, oktogoner. En rotunde har en sentralplan. Et eksempel er San Vitale (Ravenna) Korskuppelkirke blir også regnet som en sentralkirke.
Arbeidskirke
Arbeidskirkene bidro til å alminneliggjøre kirkene. Det sakrale ble nedprioritert til fordel for det praktisk-funksjonelle. Mange etterlyste kirkens ”åndelighet” og sakrale karakter. Ideen bak bygningsformen var å samle alle menighetens funksjoner i et kirkebygg. Derfor finner en prestekontorer, menighetssaler og av og til andre funksjoner som barnehager i disse byggene. Selve kirkerommet har ofte løse skillevegger slik at en kan utvide det etter behov, men og bruke deler av rommet til andre funksjoner. Kirketypen finnes også i andre nordiske land.
Se også
Referanser
Litteratur
- Christie, Håkon, «Stavkirkene – Arkitektur» i Norges kunsthistorie, bind 1, Oslo 1981, s. 139–250 ISBN 82-05-12265-2
- Lidén, Hans-Emil; «Middeladerens steinarkitektur i Norge»i Norges kunsthistorie, bind 2, Oslo 1981 s. 7–125 ISBN 82-05-12266-0
- Smith, Edvin; English Parish Churches, Yorkshire 1976 ISBN 0-500-20139-0
Eksterne lenker
