Romansk kunst

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

Romansk kunst omfatter perioden fra ca. 1000 til 1200,

Innhold

Den romanske kirken

Betegnelsen romansk er som jeg nevnte av 1800-talls opprinnelse og betyr “romeraktig”. Stilen fikk sin form i Rhinlandene, Nord- og Øst-Frankrike og i langobardenes gamle rike. Fra disse arnestedene bredde den seg til andre europeiske land. Stilen kjenner ikke noe strengt system og har ingen bærende idé, men er likevel karakteristisk nok. I all dens mangfoldighet er det lett å finne frem til det som er felles. Stilen blir noen ganger kalt rundbuestilen, og dette er vesentlig. Rundbuen er en arv fra romerne, den preger både hvelvene og alle andre bygningsdeler. Karakteristiske trekk ved arkitekturen er murstrukturer med tykke vegger og hvelv som i antikkens Rom. Rundbuevinduene i de tykke veggene er små, for ikke å svekke murens bæreevne og ikke å ødsle med det dyrebare fargede glasset. I England bruker man betegnelsen normannisk om denne arkitekturen. Det mest karakteristiske trekket ved romansk arkitektur er bruken av hvelv. Det var flere fordeler med hvelvstrukturen. Man ønsket bla. at kirkeinteriørene skulle være med så få hindringer som mulig. Mye av den kristne gudstjenesten er for hele menigheten, og alle ønsket å se presten som ledet dem i bønn. Hvelvkonstruksjonene var dessuten mer brannsikker. De fleste kirker før denne tid hadde tretak. Det enkleste hvelvet er en bue som man forlenger sidelengs. Dette kalles tønnehvelv. Denne hvelvtypen er tung og slipper lite lys inn i interiøret. Krysshvelvet er et bedre alternativ og gir flere muligheter. Krysshvelvet består av to tønnehvelv som skjærer hverandre i rett vinkel, og danner en hvelving som hviler på fire pilarer. De solide pilarene kan være firkantede, runde eller bestå av et knippe søyler. De to typene; tønnehvelv og krysshvelv ble brukt i nesten alle romanske kirker. Hvelvene gir inntrykk av soliditet, ro og hvile - ingen strebebevegelser oppad. De massive pilarene som støtter hvelvene, og de tykke glatte murveggene med små vinduer innover i skrånende åpninger, er andre karakteristiske trekk ved den romanske stilen. Det viktigste for middelalderens byggmester var interiøret, men man begynner på denne tiden også å legge større vekt på eksteriøret. Et av de mest gjenkjennelige trekk ved kirke-eksteriørene var bruken av tårn, dette skulle gi assosiasjoner til datidens byer og minne folk om at kirken var “det himmelske Jerusalem” her på jorden. Totårnsfasaden ble introdusert rundt 1015, den skulle fremstille kirken som en by, og inngangen som en byport. Det ble naturlig å gi eksteriørene en vakker form ved hjelp av flerfarget stein lagt i mønster, blindarkader, pilastrer og halvsøyler. I romansk tid vokser tårnet organisk sammen med selve bygningskroppen. Ofte har de store kirkene hele fem tårn; to ved koret, et over krysset mellom langskip og tverrskip, og to som kneisende flankerer fronten.


Interiørene

Planløsningen i interiørene er viktig. I de fleste romanske kirker står de forskjellige bygningsdelene i et bestemt forhold til hverandre. Midtskipet er dobbelt så bredt som sideskipene, og midtskipets høyde er ofte lik i hele kirkens bredde. Proporsjonene er basert på enkle tallforhold. Ved hjelp av matematikk søkte man å skape et arkitektonisk univers like harmonisk som det Gud en gang skapte. Derfor var harmonien i kirkerommet viktig. Arkaderekken i midtskipsveggens første etasje er ofte ordnet på en spesiell måte som kalles støtteveksling. Det vil si at man veksler mellom runde søyler og firkantede pilarer, ofte i en bestemt rytme. Elevasjonen, eller etasjeinndelingen i midtskipsveggen får ofte tre etasjer (i motsetning til den oldkristelige basilikaen som har to). Man deler da veggen opp i: arkaderekke, galleri og klerestorium. Den romanske kirke har ikke noen enhetlig arkitektur. Vi finner svært store variasjoner både i eksteriør og interiør. Utformingen er avhengig av mange faktorer både når det gjelder lokale estetiske idealer og kirkens funksjon. En klosterkirke hadde behov for et stort antall kapeller, mens pilegrimskirken måtte være stor. Vi finner få pilegrimskirker i Tyskland og Italia. De viktigste kirkene i Italia var ofte domkirker og bystatenes eneste offentlige bygg. Byene kunne markere sin styrke ved å bygge større, mer monumentalt og praktfullt enn nabobyen. Utformingen av fasaden og de andre ytterveggene var særlig viktig. I Tyskland var det Keiseren som var byggherren og dette gjør at forskjellen mellom de to landene er stor.


Kirkens arkitektur virker tung og lukket med sine apsider i øst og vest og to tverrskip med runde trappetårn. Gjennom inngangsportalene på sørsiden kommer man inn i sideskipet, som deles fra hovedskipet med tunge firkantede pilarer som veksler med søyler. To og to står søylene med sine frodige og fantastiske kapiteler. Med det flate malte treloftet og de enkle rundbuevinduene virker rommet rolig og velavveid; på begge sider får det en harmonisk avslutning av korapsiden. En kirke som dette er et eksempel på de mangfoldige former som de romanske kirkebygningene fikk. Skjemaet fra Hildesheim møter vi også igjen i Mainz, men ellers veksler formene i samme land og over hele det romanske området.

Felles for alle disse kirkene er en tung massevirkning som gir et inntrykk av en kubisk form. Normannerne brakte stilen med seg til England og der får den sitt eget preg. De engelske kirkene var lange og lave, tunge og dystre. Men eksteriøret får ikke det lukkede festningsaktige preget som mange andre romanske kirker, for midtskipet trekkes slik ut i lengden at tverrskipet (transeptet) kommer til å ligge midt på lengdeaksen. Et særtegn for de engelske kirkene er at koret ofte er rett avsluttet.

Stavkirker

Se egen artikkel:Stavkirke


Romanske steinkirker i Norge

Steinkirkene ble i hovedsak konsentrert om bispesetene Stavanger, Bergen, Trondheim og Oslo, og i folkerike bygder på østlandet. Praktisk talt alt vi har av middelaldersk steinarkitektur ble bygget i perioden 1150-1320. Etter at katedralkirken i Lund (1104 - 1160) var bygget ble den fullt utviklede romanske domkirketypen introdusert i Norge. Fellestrekk ved disse var; et treskipet langhus, to-tårnsfasade, enskipet tverrskip (u/tårn), et kort enskipet kor med apside i full korbredde og krypt.

Alle kirker hadde helgenbilder og det vanligste var av Jomfru Maria. Bevarte treskulpturer fra denne tiden er sjeldne, men heldigvis har vi noen fantastisk vakre Mariaskulpturer som kan gi oss et bilde av den romanske treskulpturen i Norge.

Både i stavkirkene og i steinkirkene var det rikelig med plass til maleri på veggene i kirkeskipet, men ingenting er bevart fra denne tiden. En av grunnene kan være at mye ble overmalt etter reformasjonen (1537) en annen mulighet er at man brukte tekstildekorasjoner. Noen steinkirker ble dekorert med kalkmalerier, det finnes dessverre ikke så mange av dem bevart i Norge, men Danmark derimot har et stort antall.

Pilegrimskirken

På 900-tallet fikk relikviedyrkelsen en større betydning. Martyrben var spredt rundt i Europas kirker og klostre, og benene ble oppbevart i relikvieskrin. Et slikt helgenben kunne formidle den guddommelige kraft og nåde videre til andre, og det skjedde ofte undre ved disse. Folk som var syke eller lidende, var forbrytere, eller som hadde store synder på samvittigheten, valfartet til disse stedene for å be om tilgivelse og få fornyet kraft til å leve videre. Flere og flere mennesker dro ut på vandring, særlig mot slutten av det første årtusen. Fordi pilegrimene ville se relikviene og andre kostelige gjenstander i kirkene, ble lokalbefolkningen ofte forstyrret under de daglige gudstjenestene. Dette ble en utfordring for arkitektene og byggmestrene. Pilegrimene var en viktig inntektskilde og man forsøkte å tilpasse kirkene til deres behov. Arkitektene utformet kirkene med en grunnplan med en sammenhengende gang langs kirkens periferi, slik at de besøkende kunne gå ubemerket i denne omgangen (ambulatorium) og se de utstilte relikviene, som ble fremvist i små kapeller. De store pilegrimskirkene lå sjelden i sentrale strøk. Pilegrimenes høyeste mål var Kristus fødested Jerusalem, men Santiago de Compostela (Spania) hvor apostelen Jakobs legeme befant seg, var et av de mest besøkte.


Romansk billedfremstilling i skulptur og maleri

På en tid da svært få kunne lese og skrive, var kirken i en viss grad avhengig av maleri og skulptur for å kunne kommunisere med sine medlemmer. Frittstående skulptur forsvant nesten helt fra Vest-Europa etter 400-tallet. Et tredimensjonalt bilde ble av flere av kirkens folk ansett som langt virkeligere og derfor farligere enn et bilde malt på en flate. Kirkebyggerene på 11-1200 tallet lot seg ikke stoppe av denne skulpturfiendtligheten, de hadde oppdaget at det skulpturelle bildet hadde stor tiltrekningskraft og evne til å formidle det kristne budskap. De mest konsentrerte visuelle fremstillingene sees i portalskulpturene, før man går inn i kirken. Kirkeportalene gjennom hele middelalderen kan faktisk tolkes som innganger til en seiersplass, kristi kongerike, symbolisert ved kirkens helligdom. Det største feltet som ble dekorert med skulptur kalles tympanon. Det er det halvsirkelformede veggfeltet under de tunge buene som innrammer døråpningen. De store romanske kirkefasadene hadde tre inngangsportaler med tympanonfelt. I portalene 1 og 3 viste man vanligvis scener fra Jesu fødsel, korsfestelse, oppstandelse og himmelfart. I midtfeltet så man alltid fremover mot det som skulle komme: Jesus gjenkomst og hans gjenopprettelse av Guds rike på jorden. Man kan ikke forvente at slike bilder skal ha den samme naturlige og grasiøse virkning som antikke skulpturer, men deres høytidelige stivhet gjør dem enda mer utrykksfulle. Det gjør at man med et eneste blikk kan se hva bildene forestiller, og den får også bildene til bedre å gå sammen med arkitekturen. Den følgende linken gir et godt eksempel på motivoppbyggingen i et romansk tympanon-felt, vi finner her den dømmende verdenshersker som sender menneskene til himmelen eller helvete. (se “details of hell” og “details of heaven). Som du også vil se florerer bruken av fysisk vold i romansk billedfremstilling. Man behøver ikke undres over hvorfor folk i middelalderen fryktet dommedag. En oppfordring til å leve et gudfryktig liv; middelalderens skremmende bilde av dommedag Andre eksempler på romansk tematikk: Kroning av Maria som himmeldronning.

I de fleste romanske billedfemstillinger av religiøse begivenheter, er komposisjonen svært symmetrisk. Balansen understreker høytideligheten i hendelsene. Selv om det var for mye variasjon i kunstnerenes arbeid på denne tiden til at vi kan tale om en enkel, enhetlig, romansk stil, finner vi likevel noen av de karakteristiske trekk i mye av kunsten fra det sene ellevehundretall og det tidlige tolvhundretall: Det var en tendens til oppdeling av figurer og komposisjoner heller enn å understreke forbindelsen mellom dem. Videre var det en tendens til å understreke symmetri og linje, og til å legge mindre vekt på legemers normale proporsjoner. Dekorasjon og mønster ble vektlagt for sin egenverdi. Ved bevisst å gjøre store komposisjoner todimensjonale, viste man at åndelige aspekter var viktigere enn de kroppslige.

Kirkeinteriørene hadde også sitt billedprogram, med skulpturer, fresker og glassmalerier. Man brukte også søylenes kapitel til å formidle budskap. Plassen er her så begrenset at man må benytte seg av kortform, eller piktogram.

De romanske billedfremstillingene gir ikke noe livaktig fremstilling av en hendelse, men kunstnernes mål var heller ikke å etterligne naturlige former. Formålet med bildene var å lage en komposisjon av tradisjonelle, hellige symboler. Det samme gjelder for fargene. Da kunstnerene ikke lenger følte seg forpliktet til å studere og etterligne naturen, kunne de fritt bruke de fargene som tiltalte dem. De brokete fargene i bokillustrasjonene og det funklende røde og grønne i kirkevinduene beviser at kunstneren forsto å utnytte sin uavhengighet av naturen. Da de ikke lenger var bundet til det naturlige, kunne de fremstille det overnaturlige.

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Romansk kunst.

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Prosjekt
Verktøy