Kunst

Fra Kunsthistorie
Hopp til: navigasjon, søk
Stensilkunstneren Argus stiller spørsmålet om hva kunst er
Foto: Nina Aldin Thune

Kunst kan defineres som et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser. Kunst er alle menneskelagede uttrykk for følelser, tanker og ideer i en sansbar, symbolladet form. Kunst er også en selektiv gjenskapning av virkeligheten i overensstemmelse med kunstnerens fundamentale verdivurderinger. Et kunstverk er en kunstferdig utført gjenstand, et arbeid eller annet uttrykk laget av en kunstner.

Betydningen av og hensikten med kunst har variert svært gjennom tidene. Definisjoner og begreper har vært, og er, tilsvarende omdiskutert. Kunstuttrykket er imidlertid alltid kulturelt bestemt av samfunnet og samtiden rundt kunstverket, kunstneren og betrakteren, og samtidig av enkeltindividets personlighet og sanseopplevelser. Enkelte mener at kunst ikke har verdi utover seg selv, andre mener utførelsen krever spesiell kunnskap og ønske om å bruke denne og individuelt tilpasse den til en situasjon og hensikt.

Etymologi og defenisjoner

Kunst kan defineres litt ulikt ut fra hvilket opphav av ordet en legger til grunn. Det er to hovedretningen, tysk og latinsk.

Tysk opphav

Kunst kommer fra det tyske ordet kunnen og defineres som et fantasifullt, nyskapende og estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser. Kunst er et menneskeskapt fenomen, et kulturprodukt som oppsto i en bestemt periode på 1700tallet i Vest-Europa. Det var bestemte historiske betingelser som sektoriseringen av samfunnet, opprettelsen av kunstakademier, kunstsamlinger og utstillingsinstitusjoner som førte til at kunstbegrepet ble kodet. I de rundt 250 år det har eksistert, har det gjennomgått stadig nye endringer.[1]

Det norske ordet «Kunst» er form av verbet "å kunne", og betyr «noe kunnet». Fra dette kommer det mer spesifikke ordet "kunnskap". Det betyr det vi kan. Ordet kunst setter vi sammen med mange andre ord. Vi snakker om kokkekunst, om håndverkskunst, om byggekunst. Vi avleder også adjektivet kunstnerisk fra ordet.

Latinsk opphav

Det latinske ordet ars er også synonymt med det norske ordet «kunst». Ars er opphav til både det franske og det engelske ordet art. Det er alminnelig akseptert at ars er en romersk-latinsk oversettelse av det greske ordet techné, som betyr «ferdighet», «dyktighet», «fagekspertise» eller «håndverk».[2]

Det engelske ordet er «art» og skriver seg direkte fra det latinske ordet for kunst, som var ars. Alle de romanske språk bruker dette ordet. Det engelske ordet for "å kunne" har ingenting med stammen til ordet art å gjøre. Slik er ordet mer abstrakt i England enn det er i Norge.[3]

Ordet techné betegnet i antikken alle virksomheter som involverte en eller annen form for fagkunnskap eller teknisk ekspertise, for eksempel jakt, husbygging, medisin, pottemaking, geometri, retorikk, skulptur, musikk, gymnastikk etc.. Det er et universelt begrep som betegner noe felles for alle mennesker, og det er derfor lett å oversette til andre språk. Uttrykkene «legekunst», «ingeniørkunst», «fotballkunst» og «heksekunst» er forankret i denne definisjonen.[4]

De store filosofiske diskusjonene omkring hva kunst egentlig er, har oppigjennom tiden handlet om nettopp dette latinske ordet. Ordet kunne bety alt fra vitenskap til håndverk, og ble dessuten brukt i en del overførte betydninger som beskrev handle- og tenkemåter. Slik er det latinske ordet nærmere beslektet det gammelgreske ordet som kommer nærmest vårt kunstbegrep, nemlig techne. Techne kan oversettes med kunstferdighet, og beskrev både mekaniske som kunstneriske ferdigheter, såvel som teoretisk innsikt og vitenskapelige behandlingsmåter. Odyssevs' listighet i Homers berømte dikt Odysseen om sagnhelten fra Itaka, beskrives med ordet techne. Hos grekerne var techne det som var middelet til å lage et produkt, enten dette gjaldt det å skrive en lov eller det å skape en stol. Det er fra det greske ordet vi har hentet våre ord teknikk og teknologi.[5]

Andre definisjoner

En kunstner er en person som utøver kunst eller lager kunstverk.[6] Kunstner blir man når man har utført noe unikt, og blitt respektert og anerkjent for innsatsen av sine kolleger og kritikere innen den aktuelle kunstformen. Kunstnertittelen er ikke beskyttet.

En betrakter er en person som ser grundig eller lenge på noe eller noen. Betrakteren kan anses som et aktivt subjekt.

Historie

Fountain 1917 Marcel Duchamp
På 1900-tallet ble det tradisjonelle kunstbegrepet angrepet fra flere kanter, både av kunstnere, kunstteoretikere og estetikere. Marcel Duchamp har spilt en viktig rolle i denne utviklingen med sine readymades. Om kunsten skulle imitere virkeligheten, så er dette ikke kunst i vanlig forstand fordi pissoaret ER virkelig. En annen synsvinkel er at kunsten har sprunget ut av en kunstners hjerteblod. Det gjelder heller ikke for pissoaret! En tredje måte, er å se på formen. Og da er pissoaret ganske vakkert med sin glaserte overflate og svungne linjer med «vannhull» i en jevn krans midt i.

De virksomhetene som det i dag er vanlig å omtale som kunst, sies gjerne å ha oppstått historisk i forlengelsen av håndverktradisjoner og kultiske ritualer. Kunstens utskillelse fra disse virksomhetene kan sees som et ledd i den allmenne sekulariseringen og institusjonelle differensieringen som er karakteristisk for moderne samfunn. [7]

Det moderne kunstbegrepet oppsto på 1700-tallet. Det var da kunstinstitusjonene i Europa utviklet seg. Man fikk utstillinger, publikum, kunsttidsskrift, kunstakademier, kunstkritikere, kunstsamlinger og kunstteori.

Grekerne hadde ikke noe eget kunstbegrep og heller ikke noe skille mellom kunstner og håndverker.

Kirkekunst fra middelalderen ble ikke kalt kunst før den kom på museum noen hundre år senere. I senmiddelalderen ble alle kvalifiserte håndverk kalt for kunst – jo vanskeligere det var desto større kunst. Et fint og rikt utformet arbeid ble kalt «kunststykke»

Kunsten fra renessansen og fram til midten av 1800 tallet kan betegnes som imiterende, dvs. den strebet etter å ligne mest mulig på det som ble avbildet. I renessansen trer likheten mellom kunst og vitenskap frem. Kunstnere som Leonardo da Vinci, Albrecht Dürer og andre betonte kunnskap i sine skrifter, og brukte nye oppdagelser i geometri, anatomi, optikk og matematikk ved gjengivelse av rom, blant annet ved konstruksjon av sentralperspektivet.

Endring på 1700-tallet

Først på 1700-tallet ble kunst et begrep knyttet til billedkunst, arkitektur, kunsthåndverk, musikk, opera, teater, dans og litteratur, og man forutsatte da en personlig og nyskapende innsats. På 1700-tallet ble begrepet «de skjønne kunster» utviklet. Kunsten hadde ingen praktisk funksjon; former, farger, lys og skygge kunne betraktes for sin egen skyld. Opplevelsen av et kunstverk var et mål i seg selv, og ikke et middel til noe annet.

På 1700-tallet vokste det fram et marked for kunstverk i de europeiske landene og derigjennom også et eget begrepsapparat for vurdering av kunstverk. Det oppsto særegne yrkesgrupper, som forleggere og kritikere, som forvaltet denne kunnskapen. Samtidig skjer det en endring i synet på innholdet i den kunstneriske virksomheten. Mens kunsten tidligere ble forstått som en gjengivelse eller etteraping av guddommelig bestemte mønstre i naturen, oppfattes den nå heller som et uttrykk for de skapende evnene kunstneren er i besittelse av.[8]

Dette skiftet i synet på kunsten, fra imitasjon til kreativ nyskaping, tydeliggjøres i romantikkens kunstforståelse. Grunnlaget for kunstnerisk nyskaping oppfattes her å ligge i det kunstneriske talentet enkelte personer er utrustet med, som en form for nådegave, og i inspirasjonen som oppnås gjennom grenseoverskridende er faringer. Det er denne kunstforståelsen som har vært retningsgivende for utformingen av de moderne europeiske kunstinstitusjonene.[9] Under romantikken på 1800-tallet ble kunstneren oppfattet som et geni, og kunstneren ble mer interessant enn verket. Det kunstneriske uttrykk ble i denne perioden oppfattet som et individuelt uttrykk, og kunsten skulle uttrykke følelser.

Med impresjonismen sent på 1800 tallet skjedde det en forandring. Kunstens fokus flyttet seg fra innhold til form. Å illustrere motivet virkelighetstro og ikke minst å velge de rette motivene, blir mindre viktig. Kunstneren forsøkte i impresjonismen heller å «fange» lyset og skape en stemning i bildet.

Kunsten beveger seg med impresjonismen over i en periode som kalles for modernismen. Dette er en samlebetegnelse på flere avantgarde- stilarter (avantgarde= fortropp, være først ute med noe nytt) i kunst som har preget kunsten i den vestlige verden gjennom hele det 20. århundre (eks. kubisme, ekspresjonisme).

Mot modernismen

Utviklingen i modernismen går mot at kunstverket blir mer og mer åpent og løsrevet fra vedtatte normer og regler for motivvalg og malemåte, og det kreves en mer kreativ deltakelse fra publikum for å forstå verket. Fokus er nå på det formale ved verket slik som malemåte, penselføring, komposisjon, farge, form, linjer, harmoni og rytme, og i betrakterens møte med kunsten vektlegges skjønnhetsopplevelsen

Denne kunstforståelsen sees som en form for modernitetskritikk. Doktrinen om «kunst for kunstens skyld» og forestillingen om kunstneren som bohem representerer begge en avvisning av den instrumentelle rasjonaliteten som oppfattes å gjennomsyre det moderne samfunnslivet, og i begge tilfeller blir kreativitet sett på som en kraft som utspiller seg på utsiden av det konvensjonelle samfunnslivet.[10]

Nye gjenstander

På 1900-tallet ble det tradisjonelle kunstbegrepet angrepet fra flere kanter, både av kunstnere, kunstteoretikere og estetikere. Den historiske praksis å oppdatere kunstbegrepet ble forkastet. Det kom en ny type gjenstander, readymades eller Objet trouvé, som ikke selv var i besittelse av kunstneriske egenskaper. De var ikke tilvirket eller skapt av en kunstner, men ble allikevel presentert som kunstgjenstand. I det øyeblikk gjenstanden ble plassert på sokkel i et galleri, fikk den en helt ny status og en ny identitet. Konteksten definerte den nå som et kunstverk. En definisjon som ikke ble forankret i kunstneriske egenskaper, men ble godtatt fordi kunstfaglige eksperter påsto det.

I 1917 skjedde det noe nytt og banebrytende. Kunstneren Marcel Duchamp stilte ut et pissoar i et kunstgalleri i New York, hengte det opp ned med navnet R.Mutt påskrevet. Verket ble etter hvert betegnet som et Readymade, dvs. en dagligdags ting tatt ut av sin vante brukssammenheng og plassert i et galleri og behandlet som kunst. Duchamp rev med dette verket ned grensen for hva som kan være kunst, og la til rette for at alt kan være kunst. Han banet veien fram mot kunsten i dag, den såkalt postmoderne kunsten (etter-modernismen).

Med henvisning til filosofen Ludwig Wittgensteins teorier hevdet estetikere og filosofer i 1950-årene at det er umulig å definere kunst ved å angi hvilke egenskaper som er karakteristisk for kunst. Enkelte teoretikere hevder at det faktisk er kunstverdenen som institusjon som avgjør hva som er kunst.

Betegnelsen postmodernisme (etter modernismen) ble utbredt på 1970-tallet og først og fremst brukt om arkitektur som forsøkte å forene modernistisk og klassisk arkitektur.

Den postmoderne kunsten kan beskrives som grenseoverskridende alt-er-lov kunst. Her blandes teknikker, uttrykk, og materialer. Ideen er det sentrale, ikke det ferdige verket. For å forstå må vi som publikum "lese" verket, bruke tanken og ikke minst tid. Et postmodernistisk kunstverk rokker gjerne ved våre vante forestillinger om verden vi lever i, og den er ofte politisk, sosialt, emosjonelt eller filosofisk orientert.

Kunstbegrepet

Kunstbegrepet må ta utgangspunkt i den kunstneriske kommunikasjonsprosessen mellom kunstner, kunstverk og mottaker eller betrakter. Den fjerde faktor er forholdet til den virkeligheten som kunstverket er en del av.[11]

En kan dele inn teoriene i:

  • Imitasjonsteorier - handler om forholdet mellom kunstverket og virkeligheten
  • Uttrykks eller ekspresjonsteorier - handler om forholdet mellom kunstner og kunstverk
  • Opplevelses og resepsjonsteorier - tar for seg forholdet mellom kunstverk og mottaker
  • Modernistiske og formalistiske teorier - er forholdet til kunstverket alene.

Kunstteoriens historie forteller om at en ofte har kombinert noen av disse teoriene med hverandre.

Imitasjonsteorier ser på bilder og skulpturer som en etterligning av vikeligheten. Men det som oppfattes som virkelighet kan variere fra den himmelske virkelighet til den materielle og sansebare, og fra den ideelle virkelighet til den sosiale.[12]

Uttrykksteorien ser på kunstverket som et uttrykk for kunstnerens indre følelser og opplevelser. Dette er en form for kunstnerens størknede bevissthet.[13]

Resepsjonsteoriene ser primært på kunstverk som en estetisk opplevelse. Først og fremst skal kunstverket gi opplevelse av noe skjønt og vakkert, men hensikten kan og være å provosere og rokke ved konvensjonelle oppfatninger.[14]

Modernistiske og formalistiske teorier ser på kunstverket som en spesiell sansbar virkelighet. Denne kommer i tillegg til den ytre virkelgheten og består av former og farger i en stadig dynamisk bevegelse.[15]

Men kunstbegrepet er også udefinérbart av to årsaker. Hvis man forsøker å ramse opp hvilke egenskaper som kjennetegner kunst, er det alltids noen egenskaper som ikke alle kunstverker innehar. Eksempelvis er ikke all kunst skapt for å frembringe behag. Andre egenskaper igjen vil ikke bare gjelde for kunstverk, for eksempel kan en bilderamme på en vegg også være en informasjons- eller reklameplakat. Å avklare absolutte og tilstrekkelige egenskaper ved kunstbegrepet er ikke mulig, dermed kan vi si at bruken av kunstbegrepet krever åpenhet.

Kunstformer og -disipliner

Det er en lang rekke kunstformer og disipliner.

Opprinnelig tenkte en på kunstverk som gjenstander. Vanligst er å dele opp etter etter kunstuttrykk eller kunstverkets beskaffenhet. Det har vært vanlig å dele kunsten opp i Arkitektur, Bilde og Skulptur.

Arkitektur

Arkitektur er kunsten og vitenskapen om bygningskonstruksjon.

Arkitektur - Byplanlegging - Hagekunst

Bilde

Bilde bruker flaten som medium.

Maleri - Tegning - Grafikk - Kollasje - Mosaikk - Glassmaleri - Illuminerte manuskript - Graffiti - Street art - Fotografi - Film - Lyskunst - Video- og datakunst - Tegneseriekunst

Skulptur

En skulptur er et tredimensjonalt kunstverk av enhver type.

Skulptur - Relieff - Installasjon - Readymade - Tekstilkunst

Andre kunstformer

Litteratur

Denne kunsttypen deler gjerne en fortelling, mening eller følelse gjennom tekst.

Musikk

Musikk er en kunstdisiplin som uttrykker seg gjennom lyd og stillhet disponert over tid.

Scenekunst

Scenekunst er et samlebegrep for utøvende virksomhet som i sitt vesen er ment å oppleves i sanntid av et publikum.

I moderne kunstforståelse kan det være vanselig å ha faste skillelinjer mellom de forskjellige uttrykksformene.

Kunsthistorie

Kunsthistorie kan defineres som fortellingen om utviklingen innen de forskjellige former for kunst fra oldtiden til i dag.

Kunsthistorie - Kunsthistoriske perioder - Arkitektoniske perioder - Stilhistorie

Se også

Referanser

  1. Danbolt, Gunnar, Blikk for bilder, om tolkning og formidling av billedkunst
  2. Kulturrådet, Kunst eller estetikk? Kvalitet gjennom smaksteori
  3. Kulturrådet
  4. Kulturrådet
  5. Kulturrådet
  6. Dansk ordbok
  7. Kulturutredningen 2014
  8. Kulturutredningen 2014
  9. Kulturutredningen 2014
  10. Kulturutredningen 2014
  11. Danbolt, Gunnar, Blikk for bilder, om tolkning og formidling av billedkunst
  12. Danbolt
  13. Danbolt
  14. Danbolt
  15. Danbolt

Litteratur

Eksterne lenker

Commons

Commons har multimedia
for Kunst.