Portaler Kunsthistorie Arkitekturhistorie Bygningsvern Terminologi Antikken Bysantinsk Middelalder Renessanse Barokk Klassisisme Romantikk Modernisme Bilder

Vi har av og til en feil på vising av sider. Det hjelper å laste dem flere ganger.

Bygningsvern

Fra Kunsthistorie
Gå til: navigasjon, søk

Bygningsvern er et overordnet begrep som både omfatter adminstrativt og opinionsdannende arbeid, samt den fysiske siden, bygningspleien.

Dette omfatter beskyttelse, rehabilitering og pleie av bygninger som har antikvarisk verdi. Vern av antikvariske bygninger er underlagt lovfestede retningslinjer, primært nedfelt i kulturminneloven og forskrifter til denne.

Det finnes i dag om lag 3800 fredede bygninger i Norge, der anslagsvis 2300 er i privat eie. I tillegg kommer et stort antall bygninger med status som bevaringsverdige.

Innhold

Bygningsvern før og nå

I 1912 ble stillingen riksantikvar opprettet. Hovedgrunnen var at en ønsket å gi verneverdige bygninger et sikkert vern. Arbeidsområdet til riksantikvaren er utvidet, men bygningsvern er fortsatt en prioritert oppgave inne kulturminnevernet.

Bygningsfredningsloven, som var den første loven for offentlig bygningsvern tok til å gjelde i 1921. Mange bygninger ble fredet i 1920-årene. Kriteriene var alder, at bygningene var sjeldne, estetisk kvalitet og håndverkskvalitet. På fredningslisten på denne tiden var mest kulturminner fra bondekulturen og den finere bykulturen, og dette gjalt ofte praktbygninger som storgårder, store våningshus, stabbur, kjøpmannsgårder og handelsteder. På et senere tidspunkt kom husmannsplassen og arbeiderboligen på fredningslisten.

Nå er målet å sikre et utvalg av bygningstyper som representerer alle offentlige aktiviteter, næringer, grupper av folk og sosiale lag, arbeiderkultur, kystkultur, industrielle kulturminner og bygninger fra vår egen tid.

I begynnelsen gjaldt fredningen enkeltbygninger eller enkeltobjekt og bare noen av bygningene men spesielle kvaliteter på et gårdsanlegg. Da de andre bygningene ikke hadde noe vern ble de kanskje revet på et senere tidspunkt. Dette førte til at helheten rundt bygningene som var fredet gikk tapt for alltid. Nå blir bygningen i større grad sett i sammenheng med miljøet rundt og fredning omfatter ofte bygningene med hage, park eller det arealet som er nødvendig for at anlegget fremdeles skal sette sitt preg på landskapet.

Bygningsvern i kommunene

Alle kommunene i landet har gjennomført en registrering av kulturminner. Disse registreringene danner grunnlaget for de ulike verneplanene i kommu- nene. For bygninger er det gjennomført en egen registrering, kalt SEFRAK- registreringen.

  • Sefrak-registreringene er gjennomført i begynnelsen av 1980-tallet.Det er en registrering av alle typer bygninger eldre enn 1900.I noen av kommunene er også yngre bygninger tatt med i denne registreringen.
  • Verneplaner for hele kommunen eller deler av kommunen. I denne pla-nen er bygningen tildelt en verneklasse fra A-D. A - klassifisering er byg-ninger vurdert med betydelig høy verneverdi. B -klassen betyr at kommunen ønsker å regulere bygningen til bevaring. Verne klasse C og D er vurert som bygninger med mindre verneverdi, ofte som betydning for de av miljøet. Vurderingskriteriene er blant annet alder, representativitetsverdi, sjeldenhet, arkitektonisk verdi, opprinnelighet, miljøverdi, symbo og identitetsverdi samt historisk verdi. Viktig er også informasjon og pedagogisk verdi, teknisk tilstand og bruksverdi.
  • Reguleringsplaner m/tilhørende bestemmelser. I flere av våre kommuner er hele området regulert til spesialområde bevaring. I andre reguleringsplaner er også enkelt eiendommer regulert til spesialområde bevaring. I tillegg til å angi hvilke bygninger som er pålagt rivingsforhold gir reguleringsbestemmelsene også regler for hvordan hus kan bygges om og utbedres.
  • Kommuneplanens arealdel m/tilhørende bestemmelser. I flere av kommunene er det i bestemmelsene liste over hvilke områder som er foreslåtregulert til spesialområder bevaring og hvilke hensyn som skal tas i disse områdene.
  • Kommunedelplaner. Det blir mer vanlig å utarbeide kommunedelplaner for spesielle områder.

Fredet og bevaringsverdig

I bygningsvernet er det to måter å sikre en bygning: Fredning og regulering til spesialområde bevaring.

Fredning er det sterkeste juridiske virkemiddelet i kulturminnevernet og skal brukes for å sikre langsiktig vern av kulturminner av nasjonal verdi.

Et vedtak om fredning skjer etter kulturminneloven og innebærer at det er forbudt å gjennomføre endringer av kulturminnet uten tillatelse fra kulturminnemyndighetene. Det må søkes om tillatelse til gjennomføring av alle tiltak som på en eller annen måte kan virke inn på eller forandre kulturminnet. Kulturminnemyndighetene kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra fredningsbestemmelsene for tiltak som ikke medfører vesentlige inngrep. (jf. kulturminneloven §§ 15a og 19 tredje ledd).

Vedtak om fredning av kulturminner og eventuelt et område rundt disse er hjemlet i kulturminneloven (kml) §§ 15 og 19. Saksbehandlingsreglene for gjennomføring av fredningssak følger av § 22.

Fredning etter kulturminneloven følger den samme framgangsmåten som ved gjennomføring av reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven og fredning etter naturvernloven og viltloven. Fredningsarbeidet bør som regel ses i sammenheng med den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven. Berørte kommuner og fylkeskommuner skal på et tidlig tidspunkt inn i fredningsprosessen som høringsinstanser. En fredning kan gjennomføres uavhengig av gjeldende reguleringsplan.

Fredning innebærer ikke inngrep i eiendoms- eller bruksretten, men i likhet med plan- og bygningsloven gir kulturminneloven mulighet for rådighetsinnskrenkinger med hensyn til behandlingen av det aktuelle objektet eller området.

Dette innebærer at hensynet til eier er sentralt i en fredningssak. Eier og andre rettighetshavere vil derfor alltid være parter. Det må avklares i hvert tilfelle om det også er andre parter i saken.

Saksbehandlingsreglene i kml § 22 sikrer eiere og andre berørte parter mulighet til å medvirke i utformingen av fredningsforslaget. Kulturminnemyndighetene skal også søke samarbeid med andre berørte myndigheter og organisasjoner.

§ 4. Automatisk fredete kulturminner

Følgende kulturminner fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) er fredet:

  • a) Boplasser, huler, hellere med spor etter folk som har holdt til eller arbeidet der, hus- eller kirketufter, kirker, hus og byggverk av alle slag, og rester eller deler av dem, gårdshauger, gårds- og tunanlegg og andre bebyggelseskonsentrasjoner som stapelplasser og markedsplasser, byanlegg og liknende eller rester av dem.
  • b. Arbeids- og verkstedsplasser av alle slag som steinbrudd og annen bergverksdrift, jernvinneplasser, trekull- og tjæremiler og andre spor etter håndverk og industri.
  • c. Spor etter åkerbruk av alle slag, som rydningsrøyser, veiter og pløyespor, gjerder og innhegninger og jakt-, fiske- og fangstinnretninger.
  • d. Vegfar av alle slag med eller uten brolegging av stein, tre eller annet materiale, demninger, broer, vadested, havneanlegg og åreskifter, båtstøer og båtopptrekk, fergeleier og båtdrag eller rester av slike, seilsperringer, vegmerker og seilmerker.
  • e. Forsvarsverk av alle slag som bygdeborger, skanser, voller, vollgraver, festningsanlegg og rester av dem og dessuten varder, veter o.l.
  • f. Tingsteder, kultplasser, varp, brønner, kilder og andre steder som arkeologiske funn, tradisjon, tro, sagn eller skikk knytter seg til.
  • g. Steiner og fast fjell med innskrifter eller bilder som runeinnskrifter, helleristninger og hellemalinger, skålgroper, sliperenner og annen bergskurd.
  • h. Bautasteiner, kors og andre slike minnesmerker.
  • i. Steinsetninger, steinlegninger o.l.
  • j. Gravminner av ethvert slag, enkeltvis eller samlede felt, som gravhauger, gravrøyser, gravkammer, brannflakgraver, urnegraver, kistegraver, kirkegårder og deres innhengninger og gravmæler av alle slag.

Det samme gjelder samiske kulturminner som nevnt ovenfor fra mer enn 100 år tilbake.

Automatisk fredet er de til enhver tid erklærte stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537-1649, dersom ikke annet er bestemt av vedkommende myndighet. § 15 tredje og fjerde ledd får tilsvarende anvendelse for automatisk fredete byggverk fra perioden 1537-1649. Dispensasjon fra fredningen kan skje etter § 15 a.

Bestemmelsene i §§ 16-18 kommer til anvendelse for alle automatisk fredete byggverk som nevnt i første til tredje ledd så langt det passer.

Objekt eller område registrert av vedkommende myndighet eller avmerket i GAB-registeret, jf lov av 23. juni 1978 nr. 70 (Delingsloven) § 4-1 fjerde ledd, som automatisk fredet kulturminne, skal alltid regnes som et automatisk fredet kulturminne, med mindre det føres bevis for det motsatte.

Departementet avgjør i tvilstilfelle med bindende virkning om et kulturminne er automatisk fredet etter bestemmelsen her.


§ 15 Fredning av bygninger, anlegg m.v. fra nyere tid

Departementet kan frede byggverk og anlegg eller deler av dem av kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Fredningsvedtaket omfatter fast inventar (skap, ovner m.v.). Når særlige grunner tilsier det, kan også større løst inventar medtas. I slike tilfeller må hver enkelt gjenstand særskilt spesifiseres.

Byggverk og anlegg som kan fredes etter første ledd er bl.a. kulturminner som nevnt i § 4 første ledd bokstavene a - j uavhengig av alder, særskilte anlegg som parker, hageanlegg, alleer m.v. og offentlige minnesmerker og andre steder som viktige historiske minner knytter seg til.

I fredningsvedtaket kan departementet forby eller på annen måte regulere alle typer tiltak som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.

Dersom det i fredningsvedtaket ikke er gitt nærmere regler om fredningens innhold, må ingen rive, flytte, påbygge, endre, forandre materialer eller farger eller foreta andre endringer som går lenger enn vanlig vedlikehold. Tiltak ut over dette krever tillatelse av vedkommende myndighet etter § 15 a. Dette omfatter også fast inventar.


Dette er bygninger og anlegg, eventuelt med omkringliggende områder, oppført etter 1650 som er fredet med hjemmel i Kulturminneloven (§§ 15 og19). Både eksteriører og interiører kan vernes med hjemmel i kulturminneloven.


Områder regulert til spesialområde bevaring

Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 25.6 kan områder reguleres til spesialområde med formål bevaring. Det gjelder ”områder med bygninger og anlegg som på grunn av historisk, antikvarisk eller annen kulturell verdi skal bevares”. Formålet brukes når det primære målet ikke er å bygge nytt, men å bevare bestående bygninger, bygningsmiljøer eller anlegg. Regulering til bevaring innebærer i prinsippet et rivingsforbud, og er et alternativ til, eventuelt et supplement til fredning etter kulturminneloven

Se også

Eksterne lenker

Personlige verktøy
Navnerom
Varianter
Handlinger
Navigasjon
Emner
Verktøy